When the times were still good

Det er utrolig hvor fort livet, omstendighetene og verden kan forandre seg. Hvordan vi i det ene øyeblikket levde lykkelige og uvitende om en katastrofe som skulle til å skje oss. I det neste øyeblikket var bygninger sprengt, massakren unnagjort og vi ble brått og brutalt frarøvet 77 nordmenn.

I dag fikk jeg inn denne pantelappen på jobb. Det stakk i hjertet mitt og magen da jeg tilfeldigvis kikket på datoen. Kl 12:30 22-JUL-2011. Bare timer før vi skulle limes til TV-skjermene i forskrekkelse, sjokk og fortvilelse. Jeg savner den tiden som var før. Om vi bare kunne spolt litt tilbake.

Un paraíso increíble

Myrtos Beach, Kefalonia, Greece

R.I.P Diderik & Bano

Bildet er tatt av / photo by: Johannes Dalen Giske

Til Diderik og Bano, til familie, venner og andre pårørende: Det er ufattelig det som har skjedd, mange utrolig flotte mennesker er blitt revet bort på den mest kalde og urettferdige måten som finnes. Dere er offer for et feigt angrep på menneskeheten. Selv kjente jeg dere ikke personlig, men jeg visste godt hvem dere var. Jeg har fortsatt vansker for å fatte at det som skjedde i Oslo fredag 22. juli, virkelig fant sted. Vi lider et stort tap. Dere er dypt savnet! Hvil i fred, medbygdinger.

//

To Diderik and Bano, to family, friends and relatives: It is unbelievable what has happened, many really wonderful people have been taken away from us in the coldest and most unfair way. You are both victims of a cowardly attack on humanity. Personally, I didn’t know you, but I knew very well who you were. I still have difficulties to comprehend that what happend in Oslo on Friday 22 of July, really took place. We suffer a huge loss. You are deeply missed! Rest in peace, friends.

Til minne om alle som ble drept i terrorangrepet i Oslo og Utøya, fredag 22. juli 2011.

In memory of those who got killed in the terror attack in Oslo and Utoya, Friday 22 of July, 2011.

A new chapter

Mexico er et avsluttet kapittel og jeg har nå kommet meg over det verste sjokket det har vært for meg å komme tilbake til hverdagen igjen.

Den siste måneden har vært fylt til randen med jobbing, sparing av penger, være med venner, fester, to jobbintervjuer, opplæring på ny jobb og tilpassing av hverdagen. Selv om jeg mener at jeg er ganske vant til å være hjemme nå, så er det enkelte ting som sitter dypere i. For eksempel den nå så innøvede vanen med å IKKE hive dopapir i do, men i egen søppelbøtte. På flyplassen i London måtte jeg faktisk spørre om det var lov å hive dopapiret i do – for jeg husket rett og slett ikke! Flaut.

Men nå som jeg “endelig” er hjemme igjen, er det også på tide å skrive nye historier. Fisheye-kameraet er med og sekken er pakket. Det er Roskilde-tid! Dette blir mitt femte år på rad – og kanskje den aller siste festivalen for meg på en god stund. Jeg begynner å bli mett og fornøyd, og har fått utrolig mange gode minner. I kveld drar jeg inn til Oslo og i morgen bærer det ut på roadtrip til Roskilde!

Det er på tide å gjenta suksessen, her fra Roskilde i fjor!

Ved veis ende

Da har dagen jeg ikke trodde skulle komme, kommet. Fra å sitte alene på rommet mitt her i Mexico og ha hjemlengsel, er alt nå snudd fullstendig på hodet. Jeg vil ikke reise fra vennene mine og livet mitt her – det er her jeg føler jeg har livet mitt nå. Det er utrolig hvor fort man kan etablere seg et mer eller mindre stabilt og bra liv i et helt ukjent land.

De siste ukene har jeg brukt til å være mye med mine to beste venner her – Jovanny og Sara. Vi har dratt på kino og endt opp på forestillingen før, vi har drukket mojitos, vi har blitt stengt inne på en strand og måtte klatre over gjerdet, vi har hatt oppturer og vi har hatt nedturer. Jeg har vært glad, sinna, frustrert og lei meg, men pengene er slutt, innreisetillatelsen min utløper og livet venter forhåpentligvis i Norge.

Så for å være litt sentimental slenger jeg ved noen bilder og kommentarer.

Jeg skal aldri mer oppleve naboens morsomme sprell. Alt fra pianobikkja til da de bestemte seg for å lage fengsel i hagen sin.

Det blir ingen flere morsomme påfunn fra Starbucks på en stund.

Ingen flere bilder av the happy couple med hver sin drink i hånda- hehehe.

Det blir ingen flere mislykkede forsøk på å ta bilde av Jovanny.

Solnedgangen alene er verdt turen hit. I horisonten kan man skimte “Pirate cruise” – partybåten for tørste amerikanere.

Ingen flere kvelder med Sara og meg, jenteprat og hver vår drink i hånda, som ekte stamgjester på Day Off Bar. Tider <3

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro hit. Jeg har vokst masse – både fysisk og psykisk, lært meg mer eller mindre et nytt språk, fått venner fra hele verden (men mest fra Sveits), hatt mange morsomme opplevelser og jeg er ikke i tvil om at dette er hittil min beste avgjørelse noen sinne. Tre måneder har bokstavelig talt flydd, det føles ut som at det var i går jeg tok farvel med venner og familie. Jeg er trist for at jeg skal dra hjem, men jeg vet at jeg kommer tilbake hit og jeg vet at jeg får se vennene mine her igjen. For det er det som virkelig betyr noe – ikke hvor i verden man måtte befinne seg.

Sees i Norge om litt! (Like blek som alltid)

Del 2: Cuernavaca

Etter halvannet døgn i Ciudad de México, kastet vi oss på en buss og kom oss på den snirklete veien til Cuernavaca, en times kjøretur sør for Mexico by. Byen var et utrolig flott skue ovenfra, men viste seg å være enda flottere nede blant hus og gater. Denne byen kalles den “evige vårs by”. Det er fordi temperaturen ligger stabilt på rundt 28 grader året rundt og det er behagelig varmt, ikke klamt som her i Puerto Vallarta. Jeg advarer om at dette er et helsikes langt innlegg, og at samme deal som på forrige innlegg gjelder her også; bilder kan sees i større format om man klikker på bildet eller høyreklikker > Åpne i ny fane.

Det første som møtte oss mandag formiddag, var Palacio de Hernán Cortés. Her snakker vi historie, folkens! For de som ikke vet hvem han var: Han var vel Spanjolen med stor S som erobret og bekjempet aztekerne. Palasset var dessverre stengt da vi dro innom.

Deretter ruslet vi 500 meter opp i gata til byens katedraler. De bygde nemlig ikke én katedral, men FIRE katedraler på en og samme plass! Her ser dere hovedkatedralen.

Etter et kirkelig besøk var det tid for drikkepause. Klarte ikke å gå fra denne knøttlille stakkaren! Ikke to desiliter engang :D PERFEKT!

Bare et random bilde av en “slak” bakke. Mange av bakkene i byen var å bratte at jeg ble rimelig nervøs da vi kjørte rundt. Selv om jeg aldri har vært i San Fran, vil jeg påstå at mange av bakkene var utrolig mye brattere her!

Stakkars dame. Tenk å bli ydmyket i offentligheten på denne måten. Haha!

Her folkens, her er jeg GLAD! Endelig en pyramide som ikke er en ruinhaug! Dette kalles en tvilligpyramide fordi den er dobbel (to sett trapper om dere kan se). Pyramiden er nok noe lavere i høyden enn den originalt var, men mer enn høy nok for meg!

I trappen der det en gang har rullet menneskehoder. Fargene på disse bildene fra pyramidene er dessverre fullstendig skakkjørte, uten at jeg helt vet hvorfor. Men det var utrolig sterk sol den dagen, så det kan jo ha spilt inn!

Her har det en gang rullet menneskehoder.

Fikk et lite snev av høydeskrekk.Trygt nede på bakken fant jeg et avocadotre!

Og litt seinere blei jeg keen på et mellommåltid og knaska litt på en avocado vi kjøpte av en dame på bussen. Denne er av typen hvor du kan spise skallet også! Det smakte derimot ikke noe godt så pelte av skallet, haha.

Og jeg tuller ikke når jeg sier at denne byen tilbyr ALT! Til og med karate-doer. Det må gjøre vondt!

Tirsdagen startet med å dra til hagen til Maximiliano, som regnes for å være tropisk her i Mexico, siden Maximiliano tok med seg planter og trær fra Europa. På bildet ser du en miniversjon av en slags maismølle, de er vanligvis 3-6 meter høye, og på náhautl (indianerspråk) heter denne tingen cuexcomate.

Her er tre bilder fra den falske innsjøen Maximiliano bygde i hagen sin, for at sin europeiske kjæreste skulle føle seg hjemme. Det er også bygd en scene her som de har satt opp Svanesjøen på. I tillegg til at han bygde denne sjøen, gravde han også en underjordisk tunnel til et annet hus her i byen, slik at han kunne se sin vakre, meksikanske kjæreste i all hemmelighet.

Litt senere dro vi tilbake til Palacio de Hernán Cortés da vi hadde sett at det skulle være åpent igjen denne dagen. Inne er det en utstilling, og her ser du en “gryte” hvor aztekerne kokte intet mindre enn menneskehjerter.

Nok et veggmaleri av mannen til Frida Kahlo, her i Palacio de Hernán Cortés. Her kan dere se at spanjolene ikledde seg rustninger, mens meksikanerne/aztekerne tok på seg dyreskinn.

Her ser dere Robin Hood! Eller… det er jo bare Emiliano Zapata – meksikanernes svar på mr. Hood! Øverst til venstre, kan du se sukkerfabrikken til Zapata. Slike gårdsfabrikker kalles “haciendas”.

Etter alt dette og mye mer til, dro vi for å ta en pust i bakken og en refresco i magen på en restaurant. Og bildet beskriver hvorfor man ikke må stole på meksikansk happy hour: Bestill én, få fire.

Og vips så var vi kommet til veis ende på denne turen! Her ser dere et stykke norsk… kremt, MEKSIKANSK natur ca 3300 meter over havet. Er den ikke slående lik norsk natur?

Håper dere overlevde… Haha!

Del 1: Ciudad de México

Hei og hopp.

Da er jeg endelig tilbake etter en langhelg i Ciudad de México og Cuernavaca. Siden jeg har så sinnsykt mange bilder jeg vil dele med dere, så ser jeg meg nødt til å dele turen opp i to blogginnlegg – men da blir det vel kanskje litt mer spennende for dere også? Alle bilder og alt vi gjorde kommer i kronologisk rekkefølge. (Beklager at bildene er små, men hvis du ønsker å se de i større format – klikk på bildet. OBS: åpnes i samme fane. Eventuelt: Høyreklikk > åpne i ny fane)

Lørdag morgen tok vi fly til Mexico By og her er oversikt over en mikroskopisk del av byen.

Vi bodde i øverste etasje hos en tante og onkel…

… og de hadde utsikt mot et fjell!

Nærmeste nabo var et fengsel med 3000 innsatte!

På kvelden, lørdag, dro vi på “fiesta de 15 años” – en salig blanding av amerikansk “my sweet 16″, konfirmasjon og vanlig bursdag. I midten av bildet ser du bursdagsbarnet. Og i god, norsk hagefest-stil ble det selvfølgelig bestilt fossregn, lyn og torden av en annen dimensjon og hagl!

Må for all del ikke glemme den lille bursdagskaka!

Dagen derpå spiste vi frokost på et gatekjøkken – bokstavelig talt.

Vi besøkte en marmorbygning med marmor og statuer direkte importert fra Europa – som også var et museum.

Frida fikk seg ny kjæreste.

Jeg fant et lite stykke Norge…

… men å spandere blåbæris på gjengen fristet mer!

Vi besøkte Zocalo – plassen der Mexico By ble grunnlagt. Her er bykatedralen som ligger på Zocalo.

Jeg fant Joker… Eller var det Joker som fant meg?!

Her har gubben til Frida Kahlo storkost seg med å klaske litt historisk maling på veggen i Palacio Nacional.

Edgar og meg foran fontenen i Palacio Nacional.

Vart du skræmt no? Haha! Inngangspartiet til et museum som skal skape frykt.

Så folkens, her ser dere mitt livs største skuffelse. Kan dere se hva det er? Ikke jeg heller. Det er nemlig Templo Mayor (pyramiden) i Mexico by. Jeg forventet en høy og svær pyramide som tok pusten fra meg, i stedet møtte jeg dette: en ruinhaug. Historien går som følger: Da spanjolene invaderte Mexico la de de fleste pyramidene til aztekerne i ruiner og bygde sine egne bygg oppå ruinene. I følge meksikanerne selv var dette til pass for de frekke aztekerne som ikke eide et snev av folkeskikk. Selv synes jeg begge parter kan gå i skammekroken. Med til historien følger det at denne “pyramiden” ble funnet for 20-25 år siden, fordi den har ligget gjemt under bakken i alle år. Den er derfor relativt “ny” og, selvfølgelig, godt besøkt. Jeg ble så skuffet at jeg ikke engang orket å sjekke ut pyramiden i nærmere øyesyn. Den skal visst ha mange “hemmelige” ganger!

Etter den store skuffelsen kom vi oss videre til huset til Frida Kahlo som i dag er museum for de nysgjerrige.

Foreviget i Kahlos hage.

Og som alle andre kule mennesker, hadde Kahlo en katt!

Etter å ha gjort alt dette, dro vi for å ta en matbit før vi satte oss på bussen til Cuernavaca. Mexico By har ufattelig mye å by på, men jeg kan ikke si byen falt i smak hos meg. Den er altfor svær, altfor bråkete og uoversiktlig, men jeg opplevde mye fantastisk og lærte mye nytt – så jeg er veldig fornøyd med at jeg dro. :)

Ut på tur, aldri sur!

Da var dagen kommet! Dagen da klær må vaskes, pakkes, iPoden oppdateres, kameraet lades og minnekortet tømmes. Dagen da du helst bør få deg 8 timer søvn før avreise, men hvor du alltid ender opp med å kun sove 3. Den dagen det suger aller mest å glemme noe viktig – spesielt passet.

Jeg skal reise, men jeg skal ikke hjem helt enda. Jeg skal på spontan påskeferie/oval helg til Ciudad de México og Cuernavaca sammen med min verts-far og -søster. Jeg skal se aztekernes offertroner, jeg skal se pyramider, jeg skal se “der Mexico begynte”, jeg skal rusle rundt i de endeløse gatene til føttene mine dør, jeg skal være én av mangfoldige millioner mennesker. Jeg skal på tur, og jeg gleder meg som faen.

Legger ved et oversiktsbilde jeg fant på Google av en liten del av Ciudad de México, sånn vi alle skal ha litt problemer med å fatte hvor stort det egentlig er.

Og helt til sist, sånn for moro skyld:

Fakta Mexico By

• Størrelse Mexico by: 1 485 km²
• Størrelse delstaten Mexico: 7 854 km²
• Antall mennesker Mexico by: 8 836 045 mennesker
• Antall mennesker i delstaten Mexico: 19 826 918 mennesker (2008)

VS.

Fakta London

• Størrelse på London: 1,572.1 km²
• Antall mennesker i London: 7,556,900 (juli 2007)

Kilde: Wikipedia.

Frustrerende uke, med noen lyspunkt

Den siste uka har vært helt forferdelig på skolen. Det er ille når man går gjennom noe man overhodet ikke forstår og som man heller ikke klarer å finne ut hvordan brukes på norsk. Vi har brukt de fire siste dagene på forskjellige former for imperfectum – uten videre hell for min del. Vi rusher videre selv om jeg sier i fra om at jeg ikke forstår, så akkurat nå er jeg ganske oppgitt og frustrert. Prøver å gjøre lekseprøven min og prøver å forstå på egenhånd, men det er ikke så lett når man ikke engang forstår det enkle basisgrunnlaget for verbtiden. Men jeg får prøve å holde ut, det löser sig nok.

I tillegg til alt trøbbelet på skolen, så har jeg vært så sliten når jeg har kommet hjem, at jeg har sovnet tvert frem til middag. Ganske frustrerende når også har lyst til å sove om natta, men deilig å sette ting litt på pause midt på dagen. Har prøvd å finne på andre ting enn kun skoleting også, så på tirsdag dro Edgar, Claudia, Paula og jeg til Playa de los Muertos (homsestranda) for å se på solnedgangen, og den var utrolig flott! Tok masse bilder, men blir like skuffa hver gang da ingen bilder yter rettferdighet. Hyggelig var det likevel.

Og i går dro jeg til det nærmeste kjøpesenteret for å sjekke ut en Huichol-”festival”, der en rekke huichol/Wixáritari-indianere lager huichol-kunst. Dette være seg smykker og dyr/figurer, sirlig dekorert med masse, små perler. Utrolig masse arbeid og utrolig flott utført. Selv gikk jeg innkjøp av noen armbånd, et kjede og en kaktus. Det fine med å kjøpe der i forhold til i butikker i sentrum, er at på denne festivalen går inntekten direkte den personen som har laget figuren/smykket.

På kvelden dro jeg sammen med andre fra skolen på baren Dos2 for å drikke litt øl, prate og spille spill. Utrolig hyggelig, og gjett hva! Kjekkasen “min” fra en av mine første uker der dukket opp! Uheldigvis var han ikke like kjekk som jeg husket, så jeg gadd ikke snakke med dem. :p Derimot var kompisen hans ganske kjekk, men veldig tynn, så da kom jeg opp med følgende vits: Boney M(exicano). Hahaha. Le den som vil, jeg lo hvertfall godt! :P

This slideshow requires JavaScript.

I en kjendis’ fotspor

I dag tok Claudia, Egdar, Paula, Shannon (ny student) og jeg turen til Mismaloya. Dette er en strand som er bedre kjent som stedet der The Night Of The Iguana med Elizabeth Taylor ble spilt inn. En fin halvstor strand sør for Puerto Vallarta med gyllenbrun sand og dessverre litt for mange turister. På vei ned til stranda kan man få øye på Rio Mismaloya, som er stedet der Terminator (eller noe) ble spilt inn, så dette er et sted filmelskere burde kjenne til.

Huset der The Night of the Iguana er spilt inn, er dessverre stengt. Jeg spurte hvorfor det var slik, men det var det ingen som egentlig visste. Trolig er det på grunn av at grunneier ikke har tilstrekkelige tillatelser til å la stedet være offentlig.

På vei til Mismaloya stoppet vi på et utsiktspunkt der man har god utsikt mot Los Arcos. Dette er en samling med tre-fire kjempekampesteiner (øyer) som er utrolig godt egnet til snorkling på grunn av sine flotte korallrev og fisk i all verdens farger. Ganske fascinerende hvordan det plutselig er tre-fire kjempesteiner/øyer ikke langt fra stranda, men det er vel en grunn til alt :P

This slideshow requires JavaScript.

Se opp for strandløver!

I dag dro jeg og Sara til stranda Las Gemelas for å jobbe litt med den svunne brunfargen. Kjøpte med oss lunsj og drikke før vi hoppet på bussen og humpet avgårde på vei til stranda mens vi lo av dumme amerikanere som prøvde seg på å snakke spansk. Det er faktisk utrolig underholdende, fordi de overhodet ikke klarer å kvitte seg med de runde r’ene.

Da vi kom fram la vi oss først i skyggen, spiste vår mat og fant etterhvert frem til sola. Men det skulle vise seg å være rimelig jævlig ettersom det minst er 40 grader i sola. Så bading ble det og jeg ble tatt av en monsterbølge igjen – som fant det for godt å skylle en bleikfeit amerikaner på 50 år over meg også. Awesome!

Legger ved noen sky view-bilder til dere og et bilde av meg som ikke er opptatt av å være pen, men som synes det er viktigere å vise hvor forferdelig det er å være varm. (Luksusproblem? Aldri hørt om!)

This slideshow requires JavaScript.

Kaketryne og piñata-fylla

I går hadde jeg den morsomste bursdagen jeg kan huske siden 8-årsdagen min. Fikk piñata av Claudia og Edgar, kake på skolen samt bursdagssanger, lunsj av Sara og til slutt hadde jeg bursdagsfest med vennene mine her jeg bor. Jeg inviterte til tequila, øl, kake og piñata og sannelig ble  det en utrolig morsom bursdag! Etter noen tequilashots var jeg i kommende godform, og skulle ta fatt på piñataen. Jeg slo og slo, men det gikk aldri hull på den! Etter kanskje ti minutter fikk jeg kverka dinosauren min (som heter/het Barney) og alle løp for å sanke godteri. Det var nesten litt som å være barn igjen! Etterhvert skulle vi ha kake. Jeg måtte blåse ut lyset og i god, meksikansk tradisjon skulle jeg ta en “bit” av kaka. Det jeg ikke visste var at her i Mexico, er det veldig vanlig å dytte trynet ditt ned i kaka mens du tar en “bit”. Så jeg endte opp med sjokolade og jordbær over hele trynet – og selvfølgelig en god latter!

Ettersom det ble noen tequila for mye, så måtte jeg ta siste halvdel av dagen fri. Kjøpte meg en reparasjons-quesedilla hos min favorittfamilietakeawaysjappe, hoppet på bussen og la meg for å sove et par timer. Nå er jeg helt fin igjen og etterpå skal jeg på kino! Så lar jeg bildene tale for resten av festen…

Mamma og pappa: Jeg har takket Claudia og Egdar på deres vegne, og ingen pakke i posten enda. :)

This slideshow requires JavaScript.